Har du noen gang sett opp mot nattens stjernehimmel og bare ønsket å dra inn i det store ukjente? Verden rundt oss kan ofte føles overfylt og stressende. Og følelsen av at verden hviler på våre skuldre kan få det til å virke som om det er vanskelig å puste. Men hvis vi kan pause et øyeblikk og ta et skritt tilbake, kan vi få et nytt perspektiv som vil gjøre byrden litt lettere og pusten litt lettere. Hvis ting blir for tunge og mørke, kan vi føle behov for å rømme. Denne rømmingen kan være fysisk—som å stikke av eller flytte til en annen by i håp om at ting vil være bedre der. Eller det kan være en psykologisk rømming, som å begrave oss selv i et videospill eller i arbeidet vårt, eller bare finne unnskyldninger for hvorfor vi er slik vi er. Det kan til og med være å IKKE gjøre noe, som for eksempel å ikke ta den viktige telefonsamtalen. Problemet her er selvfølgelig at vi blir mindre effektive. Dessuten forsvinner ikke det vi prøver å rømme fra. Det er fortsatt der, og sannsynligvis blir det større i stedet for mindre. Så, vi kan alle være enige om at å rømme er ikke løsningen på problemene våre. Men, hva om du ikke innser at handlingene dine er en måte å stikke av på? Hva er forskjellen mellom å rømme inn i et videospill og ta en pause for å slappe av med å spille det samme spillet?